Rapport fra Russland

Fredag 22. oktober reiste vi, tre ungdommer og en voksen fra Tromsø Judoklubb, til Murmansk for å besøke den russiske Polstjerna Judoklubb. Dette var en tur vi hadde planlagt i en del tid som et ledd i samarbeidet mellom klubben, og vi ville at dette skulle bli en måte å utveksle erfaringer mellom unge i to vidt forskjellige klubbmiljøer. Vi som dro var Brage Jenset (16), Bjørn Thode Jakhelln Hemmingsen (16), Solveig Enoksen (17) og lederen i klubben, Gunnar Daviðsson (42), alle fire trenere i Tromsø Judoklubb.

Avreise Tromsø - Murmansk var klokka 14:40 norsk tid. Vi reiste med en cooper fra det russiske flyselskapet Arkhangelsk Airlines, og merket forskjellen mellom landene allerede på flyet da følgets to yngste ble tilbudt russisk vodka. Men Gunnar grep selvfølgelig inn og sørget for at norsk alkohollov ble fulgt. Ankomst Murmansk var klokka 18.30 lokal tid. Der ble vi ønsket velkommen av lederen for Polstjerna Judoklubb, Alexander Inushin.

Som de fleste russere snakket han ikke noe annet enn russisk, så det ble da naturlig nok en del jobb med å forstå han og med å få han til å forstå oss, men vi klarte oss fint. Han kjørte oss til hotellet i en 35 år gammel og slitt Volga, og vi kunne ikke la være å bli imponert av denne lille, merkverdige bilen. På en eller annen slags måte klarte vi uansett alle fem å få mer eller mindre plass i bilen på vei til hotellet. Det tok cirka en halv time å komme seg fra flyplassen og inn til byen. Hotell Poljarni Zori hvor vi skulle bo, lå ganske midt i sentrum. Etter å ha sjekket inn fikk vi følge av Alexander og den norsktalende Inna Boynichan til en bar hvor vi spiste en sen middag og avtalte opplegget for oppholdet vårt. Brage som går teknisk byggfag var naturligvis svært interessert i russisk rørleggerarbeid på badet og gikk det derfor helt etter sømmene for å avgi rapport til læreren når han kom hjem. Kvaliteten var ikke for dårlig, men det var heller ikke laget for å se pent ut.

Etter frokost på lørdags morgen bar det ut i Murmansks gater, guidet av en heldigvis norsktalende russer ved navn Faret, kjæresten til Inna. Faret visste seg å være til stor hjelp både som tolk og guide. Han har faktisk aldri vært i Norge, men lært seg norsk gjennom selvstudium og omgang med nordmenn i Murmansk. Til daglig jobber han som gymlærer og har bakgrunn fra den russiske hærs spesialstyrker, Spetnatz. Byturen bestod blant annet av veksling av penger på svartebørsen, noe som er helt vanlig der. Vi var også på besøk i noen av byens bokhandlere på jakt etter skjulte skatter. Bøkene i Russland er svært billige så det ble kjøpt judobøker, notebøker, og egentlig all litteratur det var mulig for oss å forstå. Altså gjerne bøker med mange bilder i...

Lørdagen var også en nasjonal festdag, for på denne dagen for 60 år siden ble tyskerne drevet ut av Nord-Russland og frigjøringen av Kirkenes begynte. Det var et stort militæropptog i gatene, og røde bannere med sovjetiske merker og navn på falne helter fra Sovjet hang over alt. Russerne gjorde jo en stor innsats i blant annet frigjøringen av Finnmark og led derfor også store tap.

Senere på dagen dro vi på trening. Den foregikk på Skole 9, og for å komme oss dit tok vi taxi. De fleste taxiene i Murmansk ligner mest på pirattaxier, ettersom det er helt vanlige biler uten noen form for merker. Når du bestiller taxi får du oppgitt farge og nummeret på skiltet, og uten det er du ganske fortapt på for eksempel en parkeringsplass med hundre andre biler som ser helt like ut. Treningen var noe av det mest utmattende vi noensinne har vært med på. Det var så forskjellig fra det vi er vant til, samtidig som det fortsatt var den samme idretten som i Norge. Det var enormt lærerikt og kjempeartig, og vi ble positivt overrasket.

På søndagen prøvde vi å få med oss litt kultur. Det ble til en tur hvor vi blant annet besøkte to museer; et kunstmuseum der vi fikk se en liten bit av russisk samtidskunst, og et historisk museum der vi så alt fra maskingevær til utstoppede dyr. Men høydepunktet var nok å besøke statuen ”Alesha” (uttales ”Alosha”), som står bak byen. Det er en enorm statue på 30 meter av ”Den ukjente soldat”. Den symboliserer alle russerne som falt i andre verdenskrig. Etter seks timer med sightseeing gikk vi tilbake til hotellet for å slappe av i en times tid, før det bar ut igjen. På tilbaketuren hadde vi nemlig stoppet ved et teater og kjøpt billetter

til en forestilling. Så søndagskvelden tilbrakte vi med å se ”Maria Tudor” av Victor Hugo, et romantisk drama som er veldig berømt. På russisk... Det artige var at til stykket spilte de sanger med Apocalyptica, et band som spiller Metallica på cello. Uansett var det en fin opplevelse, selv om vi ikke forstod et kvekk av det som ble sagt på scenen. Likevel var det fremdeles mulig å få med seg handlingen ettersom skuespillerne var veldig flinke til å bruke kroppsspråket.

Frokosten på hotellet besto hver dag av en solid bufét og levende trekkspillmusikk. Lyden er en helt annen i Russland der det spilles levende musikk i alt fra små skumle barer til i restaurantene på de fine hotellene. Og etter akkurat en slik frokost på mandags morgen dro vi til høydepunktet på turen; ungdomsmessa Youth Expo. Meningen med hele opplegget vårt var jo å ha en oppvisning sammen med russerne på denne messa, så vi var skikkelig spente. Det er i slike øyeblikk man begynner å stille seg spørsmålene ”Har vi øvd nok?" og ”Blir dette bra?”, men da gjelder det bare å ikke bry seg, og heller holde fokuset på målet. På messa var alt fra Røde Kors til aikido representert, og det var til og med noen fra Tvibit der.

Det tok ordentlig lang tid å få alt klart, matter måtte bæres inn og legges på rett plass, men da det var gjort var det bare å sette i gang. Vår del av oppvisninga besto av framlengs rull over pyramider av folk, kasting av hverandre og motgrep til kastene. Det var en fryd å høre de 2-300 fremmøtte applaudere da vi var ferdige. Vi hadde gjennomført og det hadde gått veldig bra. Etter å ha tilbrakt litt mer tid med russerne for å bli bedre kjent med dem, dro vi tilbake til hotellet bare for å finne ut at vi var å se på russisk TV.

På tirsdag formiddag dro Gunnar på møte, mens resten av oss igjen tok ”pirattaxi” til Skole 9, noe som var en svært skremmende opplevelse ettersom speedometeret ikke fungerte og sjåføren kjørte i stil med bilen. Men vi kom fram like hele. Heldigvis. Vi var trenere for et russisk barneparti fra fem til ti år i en og en halv time, noe som var en bråkete opplevelse. Heldigvis hadde russerne vært så omtenksomme å ta med to jenter som snakket veldig bra engelsk og var der kun for å oversette for oss. Vi er vant til elleville barnepartier fra Norge, men disse ungene slo alle rekorder. De var helt ville, og forstod heller ikke bestandig hva vi mente. Men vi fikk lært dem en del norske judoleker og måter å trene på.

Etter treningen ble vi invitert på te i klubbens kontor mens vi ventet på taxien som skulle ta oss tilbake til hotellet, Da vi så premiesamlingen var alt vi kunne gjøre å måpe. De hadde massevis av premier, store som små. Polstjerna Judoklubb er veldig stor, med godt over 400 utøvere, egne kontorer, permanente lokaler pluss heltidsansatte trenere og styremedlemmer. I tillegg er det mange flere judoklubber i byen. Judo i Russland generelt er noe helt annet enn i Norge, med masse klubber og mesterskap. Russlands president Putin er også en svært høyt gradert judoutøver og har skrevet boka ”Putins lille judohåndbok”.

Taxituren tilbake til hotellet gikk mye bedre enn turen til skolen, og etter å ha lagt fra oss judodraktene gikk Brage og Solveig inn til byen for å handle litt, mens Bjørn Thode var igjen på hotellet og Gunnar fremdeles var på møte. Butikkene var trange og fylt opp med forskjellige ting, de solgte sprit i kioskene, og kjøpesentrene var bygd rundt prinsippet flest butikker på minst plass. Prisene var veldig lave for oss fra Norge med Harry Potter i fint skinnbind til rundt 80 kroner. Det var også noe med dette å gå alene i Murmansk uten voksne. Ikke så skummelt som man skulle tro, men i sentrum var det jo egentlig ikke så mye å være redd for heller, annet enn aggressiv kjøring fra byens mange biler. Etter den korte handleturen gikk turen tilbake til Skole 9,

der vi denne gangen var med på en og en halv times tung, intensiv, men veldig givende trening sammen med et av ungdomspartiene. Der ble vi veldig mye bedre kjent med de fire russiske ungdommene som skal komme til Tromsø i januar.

Etter denne treningen ville de eldste ha oss med til en annen skole og to nye timer med hard trening. Vi ble selvfølgelig med, denne gangen til Skole 53, cirka 10 minutters gåtur unna Skole 9. Skolebygningene var gamle, enkle og ikke særlig fine, men egentlig brukbart stelt og ikke så veldig mye verre enn for eksempel Sommerlyst i Tromsø. I treningshallen var det så varmt at kameralinsa dugget. Det var først da det gikk opp for oss hvor gode disse russerne var med den beste jenta på femteplass på landsbasis. Vi lærte veldig mye nytt, selv om vi tapte en god del kamper og kom helt utslitt tilbake til hotellet. Det var altså ikke vanskelig å sovne på kvelden etter til sammen fem timer hardtrening.

Dagen etterpå var siste dagen, noe som var litt kjipt. Pakkingen tok en del tid, bagasjen veide liksom litt mer ved hjemreisen enn da vi kom dit. Vi tok en siste ”pirattaxi”, med alt for høyt volum på kassetten, til flyplassen. Lydene var liksom litt annerledes i Russland. På flyplassen fikk vi beskjed om at flyet vårt var inne til reparasjon, og at det ikke kom til å gå før klokka fem, to og en halv time etter det egentlig skulle ha gått. Etter å ha sittet på en kafé inne på flyplassen i flere timer, fikk vi endelig komme til passkontroll og videre inn i flyet. Når vi satt på flyet på vei hjem til Tromsø kom det jo selvsagt en del tanker om alt vi hadde gjort, sett, opplevd og lært, og vi var alle enige om at det var en ekstremt givende, artig og ikke minst superspennende tur, som vi gleder oss til å gjenta.

Brage Jenset, Solveig Enoksen og Bjørn Thode J. Hemmingsen